Guro Birkeli

Min vei inn i Kristus-sentrert yoga

Kristen tro og tradisjon er for mange helt uforenlig med Yoga som filosofi og som spirituell praksis. Siden jeg nå tar en Holy Yoga-utdanning, og har tenkt å praktisere som instruktør, ser jeg på det som viktig å adressere dette temaet tidlig nettopp fordi det for mange kan virke skummelt, og kanskje til og med som en skadelig åndelig praksis.

Det finnes mange gode debatt-innlegg og forsvar for hvorfor Yoga kan være en del av kristen praksis, slik som Kristus-sentrert yoga/Holy Yoga forsøker å være. Dette er ikke et av disse debattinnleggene eller forsvarene. Nederst vil du finne linker til det jeg ser på som gode og relevante argumenter inn i den debatten.

Det jeg vil gjøre, er å fortelle min personlige vei inn i Kristus-sentrert Yoga som en meningsfull kristen praksis.

Helt fra barnsben av har jeg elsket bøker, fantasi, musikk, innlevelse, tanker, følelser og samtaler med andre mennesker om akkurat dette. I enhver situasjon er alltid spørsmålet “hva føler jeg?”, deretter “hva tenker jeg?”, og til sist “hva skal jeg så gjøre?”, om jeg i det hele tatt kommer dit. På grunn av dette, og kanskje noen vil kalle det latskap (der kan jeg parere med et lite “hva med intellektuell eller emosjonell latskap?”), har det vært vanskelig for meg å ha noe slags forhold til egen kropp. Jeg går tur fordi noen spør meg og jeg ikke vil være alene, jeg jogger fordi jeg føler (og noen har fortalt meg at) jeg burde, jeg går på ski fordi alle andre gjør det. Men veldig sjeldent fordi jeg kjenner at kroppen min trenger det. Hvis noen hadde spurt meg i en alder av 10, 15, 20, 25 om hva jeg trenger i dag, så hadde svaret vært det samme: noen å snakke med, ei bok, og musikk. Det unntaksvise nordlyset kunne lokke meg ut en nydelig vinterskveld, men da alltid med stemningfull musikk på ørene!

Nå er jeg godt opplært i en veldig naturglad familie, og jeg har alltid vært fullt klar over viktigheten av å bevege seg. Likevel kunne jeg ikke kjenne noen form for kroppslig behov for aktivitet. Det er likevel slik at årene går, og etter hver skjønner selv tankene og følelsene at hei, du har en kropp, kanskje du skal connecte?

Jeg kan ikke huske øyeblikket jeg tenkte at kanskje jeg skulle prøvd Yoga som fysisk treningsform. Jeg hadde allerede vært innom meditasjon som “alternativ” bønneform (det er strengt tatt ikke spesielt alternativt i kristen praksis å stilne tankene og fokusere på Guds ord, men so be it, meditasjon er stadig vekk et alternativ-ord), der økt bevissthet rundt pusten i seg selv gir en større kroppslig bevissthet, og det hadde allerede gjort meg godt. Jeg er vokst opp som pinsevenn, og i de kretsene skulle man, etter min erfaring, be masse, høyt, med mange ord, gjerne i tunger, og gjerne i munnen på hverandre. Siden det etter hvert virket så uendelig hektisk, og fryktelig ekstrovert for min introverte sjel, ga meditasjon og sentrerende bønn meg et helt annet møtepunkt for meg og Gud; jeg kunne bare få være meg, og mye mer enn gi Gud det lille jeg hadde, motta av Hans uendelige kjærlighet.

Så da jeg her i Vennesla møtte andre som gikk på det lokale yoga-studioet, og hørte at de var veldig fornøyd der, bestemte jeg meg endelig for å møte opp på Yoga-time på det lokale yoga-studioet. Første time ga meg bekkenlåsning, og jeg kunne ikke gå skikkelig på en uke (det duger i alle fall som en god historie!). Jeg har jo altså gått gjennom 3 fødsler og hadde bekken/kjernemusklatur som følger med det, og har i mitt voksne liv ikke trent særlig mer enn de krampaktige joggeturene rundt Vannasen i 2011.
Men etter at det første kroppslige sjokket hadde lagt seg, kjente jeg det i hele meg, også i kroppen, at jeg elsket yoga! For første gang i mitt liv opplevde jeg å ha kontakt med kroppen min. Hva er det den trenger? Hvor er disse musklene? Har det noe å si hva jeg spiser? Er jeg ikke bare ånd og sjel; er jeg også kropp?

3 måneder fikk jeg på yoga-studioet, før de la ned i Vennesla. Jeg måtte erstatte live studiotimer med Åse og Nina med timer på nett. Og selv om jeg savnet (noe så inderlig) timene i studio, så var det godt å finne et bra gratis tilbud på nett. Det som jeg for min del syntes var fint med både dette yogastudioet og timene på nett, var at det spirituelle var tonet ned til noen psykologiske “snakk fint til deg selv”-oppmuntringer, som jo ikke brøt med noens religiøse overbevisning, og dermed ikke opplevdes så skummelt for meg som enda ikke hadde satt meg inn i konseptet kristen yoga.
Men på et tidspunkt så lurte jeg litt på det; hva om jeg kunne kombinere min kristne praksis med min yoga-praksis? Jeg hadde allerede erstattet mantraene fra timene på nett med Jesus-bønnen, men hadde ikke tenkt på at det eksisterte en etablert kristen yoga-praksis. Så en dag satte jeg meg ned for å google “Christ-centered yoga”, og det var da jeg kom over Holyyoga.net. Og jeg kan vel egentlig ikke forklare det noe særlig mer enn at om jeg noen sinne har kjent på et kall, så må det vel være den dagen. Jeg kjente på en dyp fortvilelse over at dette kommer til å bli så tøft… Jeg visste allerede da at det er noe mer her, det er en vei jeg skal ta, og det vil bli vanskelig. I første omgang tenkte jeg at hei, jeg er da ikke trent nok til å bli yoga-instruktør! Men etter samtaler med andre yoga-instruktører som Yasmin og Rebecka, ble jeg mer og mer overbevist over at dette faktisk kunne la seg gjøre. Jeg var faktisk ikke nødt til å kunne stå på hender for å instruere andre i å stå på hendene, og i tillegg er Kristus-sentrert yoga SÅ mye mer enn fysisk trening. Det handler om pust, bevegelse, tilstedeværelse, bønn, selvomsorg…

Og nå, to måneder ut i min utdanning som instruktør, opplever jeg at Kristus-sentrert Yoga er en praksis som i varetar min kropp, gjennom pust og muskelbevissthet; min sjel, gjennom tilstedeværelse og selv-observasjon i tanker og følelser; og min ånd, gjennom meditasjon, sentrerende bønn og et fokus utover på Noen større enn meg selv. Denne Noen er vi så heldig at vi kan ha kontakt med! Når andre Yogis snakker om kontakt med den universelle bevissthet, med universet selv, med moder jord, eller hva det skulle være, så kan jeg ikke la være å tenke: var det dette Paulus snakket om på Areopagos? De tilba en ukjent gud. Jesus, kjøtt og blod som oss, viste oss hvem Gud er. Gjennom Yoga kan vi erfare Noen som ble som oss. Han ble menneske, for at vi skulle kjenne Gud. Og i pusten, livets pust, Åndens pust, er Han tilstede, i hver enkelt av oss. Det er stort for meg! Og Kristus-sentrert Yoga som praksis hjelper meg å kjenne Gud.

Linker:
– Debatt i Dagen 17.okt. 2016
Debatt i Dagen 12.mars 2018
Yoga and Christ

Min vei inn i Kristus-sentrert yoga
Rull til toppen