Guro Birkeli

Input, output…

Foto: Guro Birkeli

Det er helt logisk i grunn. Vi lever på grunn av at noen har tatt vare på oss, eller kanskje på tross av at noen ikke har tatt vare på oss. Noen har gitt oss bebi-mat, noen har skiftet bleien etterpå. Noen har lært oss hva og hvordan vi skal spise, og hvor vi skal gå på do og at vi må tørke oss og vaske henda. Input, output.

På et helt annet nivå enn det eksplisitt kroppslige, har vi lært at noen filmer kun er for voksne, explicit-content-knappen på Spotify er skrudd av, bøkene er oppdragende og velmenende. Vi forer barna våre med det vi tror er bra for dem.

Så hva skjer for oss som ikke har perfekte foreldre? For, la oss være ærlige, ingen av oss har perfekte foreldre. En klok mann sa en gang til meg at ‘ingen kommer uskadd fra sine foreldre’. Livet. Det gir oss en hel del uønsket, ikke bare gjennom familie og nære relasjoner, men gjennom alt det som former oss som menneske. Og jeg tror mange av oss ikke helt vet hva vi skal gjøre med avfallet! Vi trenger faktisk å bli kvitt avfallet. En konfident kalte meg en gang for søppeldunken hennes. Jeg skjønner veldig godt hva hun mente. Det må fortløpende tas hånd om, eller skjer det som skjer hos alle som ikke får ut dritten. Forstoppelse, vondt i magen, det som verre er…

Mange lever som om det ikke finnes noe å bli kvitt. Vi vet jo at alle går på do, men det trenger vi strengt tatt ikke å forholde oss til. Og de fleste av oss har vel et noe anstrengt forhold til andres ekskrementer. Men hva med det som skjer med oss av psykologisk input, som ikke har den intenderte effekten, den som av velmenende foreldre, venner, pastorer, sjelesørgere, kun resulterte i skam og dårlig samvittighet hos mottakeren? For ikke å snakke om de av oss som ikke har opplevd nevneverdig omsorg i barneårene, de av oss som ikke har noen som intenderer noe godt vår vei? Hva gjør vi med det som lagres opp i oss? Har vi noen som faktisk tåler vår dritt, som tåler å være søppelbøtta? Vi som jobber med dette har (forhåpentligvis) både erfaring med å være søppelbøtte og har gått mange runder med oss selv der vi ser nytten av å ha en i eget liv. Jeg vet i alle fall at jeg har det, både behovet og heldigvis noen som evner å være det. Og noen ganger har jeg trengt det lille ekstra. Psykologen som faktisk kikker ned i bøtta og ser; “jaha, hva har vi her… Dette ser ut som motorolje, noe som ikke er helt heldig mat. Hvordan har du fått i deg dette?” Der kroppen helt naturlig sorterer byggesteinene fra avfallet, må vi klare å sortere tanker, følelser og erfaringer selv. Og noen ganger trenger vi hjelp.

Jeg har trengt hjelp. Jeg har sett at oppi søppelbøtta mi har jeg kasta gull og diamanter, og beholdt det som reellt sett var ubrukelig rask. Jeg har opplevd at psykologen, sjelesørgeren, den gode vennen, mannen, finner gull der jeg kun finner ræl. Og for de aller fleste er det ikke selvsagt å finne gull i det som ved første øyekast er søppel, eller å i det hele tatt klare å se at ‘det er bare sånn jeg er’ ikke er helt sant, for det har bygget seg opp så mye som ikke i det hele tatt skulle noen sinne definert deg som person.

Hvem kan hjelpe? Hvem kan gi deg nøkkelen til det rommet du vet så alt for godt er lukket, låst, kaldt, skittent og fullt av det du tenker er mengder av ubrukelig rot? Hvem tør å stå ved siden av deg mens du motvillig åpner den døra, tar deg imot når det raser imot deg et fjell av oppsamlet skit?

Du er den eneste som kan åpne den døra. Du er den eneste som kan gå inn, skru på lyset og ta et motløst blikk på det som møter deg. Men du kan invitere inn en venn. En ektefelle, en sjelesørger, en psykolog. Du kan velge. Jeg som sjelesørger opplever både å stå utenfor og oppmuntre, støtte og av og til si “se, jeg ser noe under tantes skitne ødelagte lenestolen borti kroken der, hva kan det være?” og jeg har opplevd at det du fant var gull. Jeg har også opplevd å bli invitert med inn og måtte hjelpe til med å flytte på det som var der inne, fordi det ble for tungt for deg. Jeg gjør det gjerne. På dine vilkår, med respekt for deg og dine erfaringer, følelser og tanker. For hos oss, mellom oss, finnes det En som tar imot. Som en enorm container som vi kan lesse alt ubrukelig over på, som hjelper oss til å se hva som er kull og hva som er diamant. En som er klar til å fylle det tomme roterommet med liv, lys og varme. Kjærlighet og fred. Den beste jeg vet om. Jesus.

Velkommen til en prat, eller ta kontakt med den du vet vil stille opp for deg.

Fred.

Input, output…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Rull til toppen